Bakgrunnen for forbudet mot å gjete rundt Høgehaug før St. Hans fortalte far til Arve Landmark slik:
"Oldefaren min, Ola Julsen Skavelden, eller Husin dei kalla honom, var mennen til Astrid Thomasdotter Anmarkrud. Ein vår var han på Fjeslie og satte i stand skigarden rundt vollen. Han gikk ein kveld bort i Høgehaug, den store haugen på vestsida av Langetjernet, for å finne sveg (tynne bjørkerenninger som han skulle binde samman skigarden med). Der råka han ein haugakall, og dei sette seg og prata saman. Husin spurde etter mangt, fyrst spurde han om det var til skade for haugafolket kor dei gjette om sommaren. "Nei" , svara haugakallen, "for oss kan di reise kvar di vil, berre di ikkje reiser rundt Høgehaug føre jonsok." Husin spurde vidare kor gamal han skulle bli. " Du blir nok berre 54 år du, mannen min", svara haugekallen. (Dette fortalde Husin då han kom heim, og kona hans la merke til det. Husin døyde då han var 54 år gamal.) Så spurde Husin kva som var best å bruke til tustevio. (Tustevio bandt saman slagvølen og handvølen til tust som dei treskte kornet med). "Det er kalvehedno, det tosken," svara kallen. Husin fortalde i bygda kva kallen hadde sagt og gjetarane retta seg etter forbodet i mange år."

   I det du går opp fra Flatesteinsdalen kommer du til Spåputten til høyre for stien. Når folk kommer til fjells på forsommeren og kommer forbi her, kan de se av vannstanden hva slags vær det blir den sommeren.

   Noen hundre meter lenger ned deler stien seg. Her var det to mye brukte ferdselsårer som møttes. På slike steder var det vanlig at folk kastet fra seg en stein i ei røys, derfor Varpet (kastet). Stien til venstre er den gamle kløvvegen om Steikiset og Skaveldslette. Litt ovenfor stidelet kan en trampe i bakken og høre den hule lyden fra de underjordiskes bolig.

   Marit Månum var budeie på Pilset i mange år. Hun hadde både sine egne kyr og Olav (broren) sine. Det ble derfor en bra bøling - vanligvis 8 melkekyr og noen kviger og kalver. På ettersommeren var det ganske vanlig at kyrne ikke kom hjem av seg selv - en måtte ta seg en tur og se etter  dem. De lengtet kanskje ned til bygda igjen, for ikke sjelden fant vi dem igjen ned mot heimåsgjerdet (det var ofte barna som ferierte på Pilset ble med Bjørg, datter til Marit, på kuleting). En kveld måtte Marit ut å se etter dyra aleine. Hun gikk over Lyftehøgde og tenkte at kanskje gikk de på fetene nedover mot Flatesteindalen. Men der var de ikke - ikke var de å se nedover mot Røvstjernet heller. Hun fulgte derfor stien videre nedover. Ved Varpet fikk hun se en stor bøling med fremmede kyr. Marit  kjente kyrnefra nabostølene og visste at de ikke hørte til på Pilset, Fjeslie eller Smørlie. Dessuten hadde de store horn som buet seg veldig fint og på en måte som ikke var vanlig for kyr hun hadde sett før. Hun så på buskapen en stund, men så snudde hun seg og speidet etter sine egne. Da hun snudde seg mot den fremmede bølingen igjen, var kyrne borte, som sunket i jorda, eller rettere sagt gått inn i Varpet.

   Gå så stien til høyre nedover fra Varpet og du vil etter hvert se ei myr som følger stien på høyre side. Dette er Maremyre. Mare betyr merr. Et stykke opp i myra på høyre side når du går myra oppover er det et dypt oppkomme. Her var det en gang ei merr som gikk uti. Den klarte ikke komme seg opp og drukna der i kulpen.

   Du skal gå stien videre nedover med Maremyre på høyre hånd og hører snart bruset fra en bekk. Stien krysser denne som kommer fra Røvstjernet. Bekken svinger nesten 90 grader ned i en bratt bekkedal og stien går videre nedover på kanten av skråningen. Følgende historie forteller om det bratteste partiet ned mot bekken, Kjerringdaudet :

   Det var buferdsdag på Nerstad på Leira. Nordakerfolket skulle på stølen. De fulgte vegen fra Staffangstølen mot Varpet. Det var egentlig for tidligfor å flytte til fjells, det var fortsatt snøsmelting og alle bekker rant strie. Men på grunn av en uvanlig lang vinter, var høyet spist opp og beitemulighetene ned i bygda og rundt heimåsen var dårlige. Det gikk imidlertid ord om at det var grønt i "Grøne lina" så de regnet med at det ble ikke mange dagene før dyra fant nok mat. ("Grøne lina" er ei smal fet som går nordover fra et sted mellom Sandbakkin og Høgde. Når det begynte å grønnes der var det forsvarlig å flytte til fjells.) Først i følget red budeia. Hun brukte vanlig damesal og satt derfor ikke særlig støtt  om hesten skulle gjøre et sprell. På det mest utsatte stedet på veien skjedde det noe. Hesten ble skremt, reiste seg på bakbeina og kastet henne av. Hun rullet ned den bratte skråningen og ble tatt av vannmassene. Da de andre kom til og fikk tak i henne var hun død.
Dette stedet har siden blitt kalt Kjerringdaudet.

   Litt lenger nede deler veien seg. En sti til Staffangstølen tar av til høyre mens kjerreveien følger dalsiden  og krysser Langefete og fortsetter slik at du har god føling med de sørlige vikene og odddene i Håkonstjern eller Staffangstøltjernet som det også heter. Fra gammelt av har det vært slik at folk i Skaveldbygda kaller tjernet Staffangstøltjednet og folk i Måno kaller det Håkontjednet. Grensa mellom de to gardsnummerene går over tjernet, omtrent midt på. Navnet har tjernet fått etter Steffen  og Håkon. De var to fredløse karer som levde i heimåsen. Sagnet forteller at Håkon drepte Steffen etter uenighet om lystring i elva. Steffen ble gravlagt der han ble funnet og det ble satt opp en støtte som fortsatt skal stå i skråningen ned mot Håkonstjern et sted.                                                                         

    I Klypelyftet, ved kjerrevegen like syd for Vesleløovike og øst for Lauhaugen,  kan en se en stein som var et karstykke.  Hvis du var "skikkelig kar" skulle denne steinen løftes i klypa, altså med enhåndsgrep.