Mellom Leira i Valdres og Etnedalen ligger et elgjaktfelt på ca 40.000 mål

Fra 1906 og til 1943 var skogen her uten dette kongelige vilt.

Den siste elgkua, ”Blesa”, kalt slik fordi den hadde en kvit stripe oppetter fra
mulen, ble skutt i 1906 av en storjeger, populært kalt ”Gytleren” i Valdres.
Gytler var hans yrkestittel for han drev med lodding, støyping og fortinning. Han hadde
jakthytte, Gytlerhytta, i Månoåsen nordøst for Langefeten ikke så langt fra Staffangstølen.

Blesa var da med kalv, men da moren ble borte rømte kalven terrenget.

Og så lå terrenget elgtomt til vinteren 1943.
 

            Vintern 1943 kom okse, ku og kalv rekende om vinteren fra Bjørnestøllia,
over fjellet og ned i Garlid skogene.

I 1948 oppdaget en amatør på elgjaktens område at det var storvilt
i skogen. Han ordnet seg med en grunneier, fikk med seg en kamerat og dro på jakt.

Om morgenen den første jaktdagen kom ei ung elgku til et vatn like nedenfor jakthytta
for å drikke. Karene smelte på og skuddet brakk forbeinet på kua.
Den hinket seg vekk med kalven sin og så bar det av gårde med hunden,
men den hadde like meget vet på elg som purka på salt og så stod de der.
Så var det å sende bud til bygda etter to drevne karer med øvet bikkje,
men nå var spora blitt for gamle og det var andre dyr i terrenget, så det gikk ikke.

På heimturen lot karene bikkja gå laus. Den støkte da ut en pen elgokse som ruslet
rett på en post fra et lag lenger nord, og så var den ferdig!
Elgkua ble om vinteren funnet igjen, råtten på en ås.

    Seinere har det årlig vært elgjakt i Månoåsen.

Henrik Månum fortalte i 1961, denne og andre elgjakthistorier til Kristian Finborud.