Hanna Aam Finborud   født  22/11 1872  (9)
Hun ble født på Eli-gården på Aam i Ørsta, Foreldrene var  Ananias Albrigtson Aam   født  6/9 1829, død 15/6 1894,  g. m Ane Elisabet Henriksdtr. Vatne 1864.           Hanna ble døpt 5. januar 1873. Fadderne var Ananias Albrigtson, Ane Elisabeth Hendriksdatter (trolig mor og far).         Hanna ble konfirmert i Lødingen 3. juli 1887. Hun har da navnet Hanna Ananiasdtr. Hennes karakter var "Temmelig god". Det var 17 piker som gikk opp til konfirmasjon denne dagen og Hanna var 14 1/2 år .Kristian Finborud var på dette tidspunkt konfirmasjonsprest i Lødingen.        I innflyttingsregister for Berg og Torsken 1880-1894 nr 9 og 10 i protokoll for 1890 er Sogneprest Kristian Fredriksen Finborud registrert som utflyttet fra Lødingen og innflyttet til prestegården 1889. Henna Aam registreres som flyttet på samme måte og til samme tid. De registyreres som ektevidde 16/10 1890 , hun var 17 år, snart 18.       Hun giftet seg i 1890 med Kristian Finborud født 27/5 1854. Da Kristian døde i 1908 satt hun tilbake 36 år gammel med 9 barn  på Senja i Troms. Hun fortalte Sissel  Finborud om  en ektemann  som var svært streng. Hanna var glad i populærmusikk men Kristian tillot  henne  ikke å spille slikt, han ødela  instrumentet hennes (en gitar). Mer om deres personlige forhold finnes under bildet av et perlebrodert håndtak nedenunder. Hun hadde perlebroderi som hobby. På Senja hadde Hanna en dramatisk opplevelse som hun fortalte  om i de fleste familieselskaper. Vil du høre henne fortelle klikk her. Hanna forteller. (Denne versjonen er forkortet. På forespørsel er det mulig å få DVD fra Trond Finborud med hele historien)                            Hun drev deretter  Misjonshospits i Tromsø.                     Senere flyttet hun til Oppegård. Under krigen bodde hun hos sin sønn Fredrik i Lillehammer. Hun flyttet senere til Oslo.
(Klikk på bildene for forstørrelse og mer informasjon.)
Etterslekt	Tilbake        Hjem

Hanna og Kristian
		Hanna Finboruds hobby var perlebroderi. Hennes interesse for perlebroderi må ha begynt i ung alder. I noen gamle arvesaker fant jeg dette broderiet sydd på en lærrem. Det er et håndtak til å bære en bylt som han hadde med på reisene. Det er en løkke i hver ende av remmen. Et perlebroderi er påsydd oversiden. På blå perlebunn står det skrevet med hvite perler C. Finborud.
Selv om hun på sine gamle dager fortalte at Christian hadde vært en svært streng mann må det ha vært sterke følelser i sving. Han var hennes konfirmantprest og var 18 år eldre enn henne. Også Christian gir uttrykk for sin kjærlighet på en forsiktig måte i et brev til Hanna som trolig bodde på Lødingen da Brevet ble skrevet julen 1889 fra Berg på Senja. De giftet seg i 1890 og da var Henna 17 år gammel og han 36 år. Han skriver: "Hør kjære Henna, hvad jeg saa Paa prent fra gamle dage* En kvinne kunde ydmyg staa For Gud og højlig klage Thi han just hende ingen søn Lod føde, ham til ære. I barnlig tro og daglig bøn Hun vilde byrden bære. Nu ser jeg kvindens navn i ord. Hun lever dog på Jorden Hun steller hus og dekker bord Og holder alt i orden. Helst sørger hun vist for sin mand Med raad til gode tanker. Han ser sit lys paa land og vand Hvor han i verden vanker.                         Din ven                 Kristian Finborud      Kristian henviser til bibelhistorien. I det gamle testamentet står den bibelske Hanna beskrevet som en av to hustruer. Den ene fikk barn, men den andre var mest elsket av sin mann. Det å ikke få barn var også på den tid alvorlig. Hanna brukte sin manglende fruktbarhet til å utvikle sin tro og bønn og fikk en sønn etter at hun hadde lovet Herren at den førstefødte skulle gies til Gud. Han ble gitt til prestene for å gå i lære hos dem. Deretter fikk hun flere barn.
		Hanna sydde perlebroderier til å henge på veggen og til pynteputer  som jeg var så heldig å få en av.
Dagligliv på prestegården på Berg             Min tante Hanna ble bedt av far, Kristian, om å fortelle om årene på Senja. Kristian opplevde ikke familiens tid på Senja. Men han var der flere ganger i den tiden hans mor drev misjonshospitset j Tromsø. Hans søster Hanna var født i 1897 11 år før min far så hun kunne fortelle om denne tiden. 15/2 1983 ga tante disse opplysninger om livet på den gamle prestegården til Kristian.
”Gjestfriheten sto alltid høyt på Senja, og de satte alltid fram det beste huset formådde. Som på alle bortgjemte steder kunne man bli servert på den rareste måte….. Far skulle engang spise opplagt melk (rømmekolle) på et slikt ensomt sted. Konen tok da ned fra en fjøl under taket, et hvitt møbel med hank på (potte) og sa: ”Presten måtte nu ikkje bli forskrekka, men det hadde no vorre brukt berre ein gong.  Det var da eldste sonen vart konfirmera!”           Det var mye overtro. Finner og omstreifere kunne ganne, dvs.  sette vondt på folk og fe, særlig når de ikke fikk det de tigget om. Jeg husker en slik kar hadde sagt til husmennene da han ikke fikk flesk: ”Ja når du kommer i fjøset skal du finn den beste kua di dau på båsen og kjerringa skal brekke beinet” Alt dette skjedde  og redselen var så stor i bygda at far (presten) måtte oppsøke mannen og snakke med ham”
Berg kirke etter ombygging 1884	Sogneprest Finborud		Interiør Berg kirke
”Prestegården og kirken lå svært ensomt til og allerede i 1760 hadde reiseprest Hammer anbefalt flytting. Men det var tyskerne som i 1942 skjøt kirken i brand for å ha fritt oversyn over havet. Tyskerne hadde nemlig festning i flaggstanghaugen ovenfor kirken. ----I fars første tid hadde de ikke ovn i kirken. Mennene satt til høyre i kirken. Mennene tygget skrå for å holde varmen og spyttet i spyttebakken som stod på gulvet med hakket einer i. Snart fløt den over av seigt brunt spytt som igjen laget små bekker på gulvet.  Stakkars Hans Olay som mandag skulle ta opp alt dette svineriet. Kvinnene skulle den gang sitte til venstre i kirken, så der ble den første store ovnen plassert så kvinnene kunne få varme seg litt. De fleste store kirkelige forretninger ble alltid foretatt om våren og sommeren også jordfestelser. Alle lik ble derfor satt i et likhus på kirkegården. Så blev der på en vårdag når tælen hadde gått ut av jorden, jordfestelse med tale og sang og oppripping av en stor sorg som kanskje delvis hadde lagt seg.           Jeg husker hvor vi jublet når far kom hjem med kjøpeloff fra bakeren i annekset (Torsken). Mor smurte på en skive til hver med nykjernet smør, mer skulde det ikke til for å glede oss som bare var vant til hjemmebakt grovt brød. Når mor bakte brød pleide hun alltid å lage en gås av deig til hver og lage en fordypning med så mange egg som hadde alder, så visste vi hvilken som var vår og slapp å sloss om den peneste.            De gamle i menigheten hadde det ikke bare bra….. de enslige måtte ut på lægd på  bygda, ofte til fjorten dager hos hver familie og måtte da ofte ligge på en benk i fjøsgangen hvor dyr og matkoking til grisene varmet litt. De hadde både lopper og lus og var de noenlunde rene fikk de ligge på en pall ved siden av komfyren, (Mor måtte alltid ha forsyning av kvikksølvsalve og sebbedillefrø (sannsynligvis det samme som sabadillefrø).)
Klokkergården til venstre for flaggstanga, skolestua til høyre og prestegården i bakgrunnen.		Prestegården med kirken i bakgrunnen.
Prestegården var bred og lav og lang, men liten til prestegård å være. 3 stuer på rad hvorav en skolestue og et stort tjenerværelse ved siden av et stort svært kalt kjøkken  der alltid en tønne med vann hver dag ble fylt fra en brønn ikke langt unna. En anretning, spisskammers, stor gang med trapp til 2. etasje og et stort kontor også kjellernedgang var første etasje. I 2. etasje stort svært loft med matboder, 4 soverom, og flere kott fordelt på begge sider av trappen. Utenfor en liten forpusket have hvor ridderspore, reinfann og tusenfryd var det fornemste. Kjøkkenet vendte mot en stor firkantet gårdsplass, denne ble på motsatt side innrammet av et stort fjøs med utedo og vedskjul. Ved siden av en pen gårdsvei lå borgerstuen med drengeværelse, vaske og rullebod, barnedåpsrom og bakerom. Tørkerom i 2. etasje hvor vi også rensede en mengde dun.            Lønningene til presten var et kapittel for seg. Prestene skulle ha et såkalt tiende av fisk osv. og far stakkar som skulde være sin egen oppkrever kunne aldri ta noe av de fattigste, tvert imot gi seg selv til skade. Med kone 9 barn guvernante og 4 tjenere ble det nok bare så vidt båten bar. Men havet var rikt på fisk og mat. 7 kuer, griser, gjeter, høner, vilt og egg av mange slag og ryper ble både til hjemmemat og salg i Tromsø.              ---- Lønningene til tjenerne var små, ca 5 kr. måneden og 7 kr. til drengen. Mor spant og vevet alt, både lintøy, brukstøy og gardiner.  Jeg minnes alltid mor som hun satt i vevstolen og sang og oftest ” å kjøre vatten og kjøre ved".              Far var fra gården Finborud på Hedmarken. Nu utgått av slekten og heter Helgebostad. ( Gården heter Finborud nå) Mor fra gården Aam i Nesset prestegjeld på Sunnmøre. Mor var Haugianer.             Manglet vi middagsmat var det bare å ro utpå fjorden. Makrell måtte ikke tas for den var menneskeeter. Men torsken spiste vi alltid og så i måneder som ikke har ”r”.            En mistet sin Mann på sjøen og fant ikke liket. Om våren fisket en mann en stor torsk og i magen til torsken lå hele fingeren til avdøde med gifteringen på, så torsken kan nok også være menneskeeter.           På slike ensomme steder lever man meget i pakt med naturen og kan få lyttet mer til det som kommer ovenfra. En klar januardag i 1908 kom en av tjenerne inn og ba oss komme ut å høre på den deilige korsangen. Stjernene spilte på himmelen og nordlyset lekte i alle farger. Betagne sto vi og de voksne med tårer i øynene og hørte lyden av et herlig mannskor synge et vers av" Vår Gud han er så fast en borg "Det var en lufthildring av noe slag fra en båt kanskje, men vi fikk aldri rede på hva det var.           En måned etter fikk min mor sitt siste barn (Kristian) og holdt på å miste livet både mor og barn. 4 måneder etter døde min far av kreft på Tromsø amtssykehus 54 år gammel og etterlot seg 9 barn i alderen 18år -4 måneder og en enke på bare 36 år.          Slaktinga på prestegården var et kapittel for seg. Da kom en av husmennene ” Han Fredrik i Stammesvike” med børse og kniv.  Han skulde slakte gris, ku, okse og kalv og sau og geit ettersom og det måtte alltid gjøres på voksende måne en gang i november. Vi fikk aldri se på avlivingen, men skulle grisen skjoldes fikk vi se på og delvis hjelpe til. Kuvom og tarmer ble kjørt ned til sjøen, innholdet tømt ut og etterpå fikk vi barna lov til å tråkke tarmene i snøen og så ble de lagt i saltlake og skrapt rene. De skulle brukes til blodpølse, kjøttpølse og spekepølser. Kjøttet ble først hakket med svære jern på lange skaft, ett i hver hånd.  Kjøttet ble deretter malt på tre alminnelige kjøttkverner, syv ganger til boller og pølser. Vomskinnet ble også brukt til blodmat med masse talg og rosiner og sirup i. Meget ble lagt i svære skrubokser og hermetisert. Egg ble oppbevart i en hylle under taket i kjelleren. Talg og simplere fett ble brukt til lysestøping.. Mor bakte brød i stor innemurt stekeovn som tok 24 brød. Det var stort egg og dunvær til prestegården.22 små og store holmer , hvorav den største Færø hadde fugler av mange slag hekkende. Teisteggene var best å spise, små hvite egg med sorte prikker Den verpet under store steiner så vi satte skjeer på staur for å fiske eggene frem.         Mor fikk en gang 5 egg fra et gåserede. Eggene var under klekking så hun la dem i en dundunk ved fotenden av sengen og om morgenen lå det 5 nydelige gule nøster der. Disse hadde vi 3 år.2 gasser og 3 hunner. Gassene ble etter hvert litt aggressive overfor fremmede og fløy en dag på en gammel mann. Dette ble opptakten til at de ble skutt og da til min eldste brors konfirmasjon servert som herlig middag fylt med svisker og gode ting. Vi sørget veldig over tapet av kjeledyrene våre og flere av oss ville ikke smake på maten.
		I menigheten bodde også noen fastboende samer som hadde rein på vidda. Hele den brogede familien kom gjerne roende til prestegården en gang om året med reinsdyrslagt, som tiende til ”Han Far sjøl” Vi barna gjemte oss bak skap og i kroker og var vitne til det som ble sagt og gjort. Samefar og samemor helte sjokoladen på en skål som de balanserte mellom 3 fingre og når den var ferdig sa de alltid ” Detta var god suppa”.
Prestefru Hanna til venstre, bildet er tatt etter at hun ble enke mens hun bodde i Tromsø.
Vi hadde en geitebukk som het Goliat. Den hadde en av mine brødre malt med et hvitt og et blått horn og et rødt kors i pannen. Den skulle jo være nasjonal. En gang fikk den vist sine krefter. Far hadde en vikarprest, en gammel stiftskapellan som gikk og blunket til guvernanten som merkelig nok het frk Buch. Hun kunne imidlertid ikke fordra ham og gikk å pønsket på å gjøre ham et pek. En dag sto kontordøren på gløtt og Goliat var akkurat utenfor døren. Frk Buch fikk lokket Goliat til å gå inn på kontoret. Midt på gulvet stod et rundt bor og bukken sprang rundt bordet og presten etter. Men bukken ble redd og skrek uopphørlig BÆ BÆ og for hver gang den skrek la den ifra seg noen perler hist og her. Før den for ut av kontordøren snudde den seg og ga presten en kraftig dult i magen så han falt på gulvet. Frk Buch frydet seg men presten fikk aldri vite at det var hun som sto bak opplegget. Goliat fikk dessverre en tragisk død. Han spiste av de giftige riddersporene i haven og trodds mors motgift (varm melk) kunne den ikke reddes.           Vi fikk sjelden ris og da bare av mor. Far ga aldri ris. men ba oss gå å stille oss i et hjørne av stuen med ansiktet mot veggen og det hendte at alle hjørnene i stuen var opptatt  av syndere. En gang da far var i annekset, Torsken, og mor kom uventet hjem  hadde en bror av meg tatt en av min mors unevnelige (underbukse), en av de fineste med blonder, og heist  den opp i flaggstangen som flagg .Da fikk han ris av mor med bjerkeris som tok godt.          Jeg husker godt 1905 hvor spent det var med Sverige. ------ Senere skulle kongeparet besøke Nord-Norge med ankomst Harstad en deilig sommerdag. Min søster Agnes og jeg skulle få overrekke Dronningen blomster. Blomster var det lite av men mor samlet tyttebærlyng, reinmose og evighetsblomster fra haven, det hele ble nydelig. Min søster og jeg hadde for anledningen fått våre første kjoler av kjøpetøy, lyserøde med mange kapper, kantet med sorte fløyelsbånd og runde matroshatter på hodet. Vi møtte opp på kaia i Harstad der kongesjaluppen la til. Min søster Agnes (nr 3 fra venstre på bildet ovenfor) neiet dypt og sa på ekte ”nordlandsk” ”den skal du ha”. Dronningen sa da på engelsk, hun lærte aldri godt norsk, "God bless you” som ble oversatt av hoffdamen, jeg tror det var Borghild Anker. ” Gud Velsigne deg” og så la Dronningen til. ”You  are a very nice girl”. Min søster svarte da på ekte dialekt “Æ sei det same te dæ”  Til stor munterhet selvsagt.
Referanser: "Keirislekta frå Vatne i Ørsta".                    Samtaler med Sissel og Trond Finborud                    Spolebåndopptak ca 1960                    Bilder fra Kristian Finboruds familiearkiv fra Hanna Bugge.                    Kari Bjørstad (Hannas barnebarn)                    Bibelen, første Samuels bok                    Hanna Kristiansdatter Finborud gift Bugge (personlig til min far)                    Kirkebøker Volda/Ørstad                    Kirkebøker Lødingen                    Kirkebøker  Berg/Torsken		Tilbake        Hjem