Det var Martinius Nygaard, Leira, som satte i gang torvproduksjon på Dølamyra.
Han dreiv fargeri på Leira og hadde overvasshjul i elven til drivkraft. Et slikt hjul var ikke brukbart i den kaldeste vinterstid.
Derfor brukte han dampmaskin med koksfyring. Etter at første verdenskrig begynte ble det slutt på koksen. Han prøvde så med vedfyring, men det var vanskelig å få tørr ved. Derfor kjøpte han Dølamyra som ligger 4-5 km innpå Leireåsen i 1916. I 1917 kjøpte han lokomobil og torvmølle som ble fraktet opp der. Særlig lokomobilen var vanskelig å flytte. Den ble kjørt med hester fra Fagernes om Skrautvål og innover åsene.  Nygård kjøpte også sagutstyr, som lokomobilen var drivkraften til. Det var vist Nils Månum som var sagmester, og det ble skåret tømmer til brakke og torvhus og mye for Stølseierne. Til å begynne med brukte de tørrkvist og ved til fyringen. Da de hadde fått
produsert Torv og tørket den ble dette fyringsmidlet.
 

1919
På bildet sees:

Aagot Nygaard (Tonsager)  Aage Nygaard, Martinius Nygaard, NN, Magnus Nygaard.

            Det ble bygget brakke med to rom og flere torvhus. Fra myra gikk en elevator oppi mølla, og ut kom en torvpølse
som la seg på noen trebrett. Der satt en smågutt med stor kniv og delte dem i tre deler. Disse trebrettene med torven på ble lagt på vagger som gikk på skinnegang langt utover myra. Der ble brettene hvelvet utpå lyng og mose til tørk. Hvis det bare  kom en godværsdag  la det seg en slags hinne utenpå torven, og da var det ingen fare med regn etterpå. Når tørkingen hadde kommet et stykke på veg, ble torven stablet i små pyramider til videre tørk. Tilslutt ble den samlet i torvskåle til lagring. Mannskapet var fire voksne og åtte gutter.  Nygaard dreiv så denne fabrikken til krigen var slutt. Da det igjen ble bedre brensel å få, var ikke torven aktuell lenger.
 

          Nygaard spant ikke gull på dette tiltaket. Det hadde vært kostbart maskineri og kort brukstid. For å dekke kjøpesummen solgte han huset sitt på Leira, antakelig huset der Arne Dokken drev forretning i lengre tid. Seinere brant fargeriet hans ned, og assuransen var elendig,
slik at han hadde mye tap på en gang. Brakka på Dølamyra står ennå. Den er restaurert og brukes som fritidshus for sønnen
Magnus Nygaard og hans familie. Det er han som har gitt de fleste opplysningene og bildene til plakaten som står oppslått ved bilvegen.
Og jeg har tatt meg den frihet å kopiere opplysningene siden det står til offentlig informasjon. I.K. har skrevet den opprinnelige teksten,
jeg vet ikke hvem det er, men takk likevel! Det ble meg (I.K.) fortalt at mens landbruksskolen dreiv fabrikken, var det en kar som het
Erik Mørken som hadde reist gjennom maskineriet og kommet ut med livet i behold. Noe i maskineriet hadde fått tak i klærne hans og ribbet ham naken og skadet ham betydelig.  Maskineriet ble seinere solgt til en mann som het Lunde. Han plukket det fra hverandre
og solgte det som skrap. Dampkjelen som var tung og uhåndterlig, prøvde han å sprenge med dynamitt uten å lykkes.
         Siste rest er nok rustet bort nå.